I fred
Den gamle mannen så ut over havet. Det majestetiske havet, det som hadde fungert som arbeidsplassen og følgesvennen hans hele hans levetid, det lyste opp og var nok til å ta pusten fra den gamle. For et fantastisk syn, tenkte han. Bølgene som slo mot stranden, fuglene som fløy studerende etter noe som kunne ligne et måltid, seilbåtene som lå der, langt ute i horisonten. Det var rett og slett fantastisk. Og barna. Barna nede ved strandkanten, som lekte og frydet seg i det varme vannet.Han kunne selv huske gleden han hadde følt ved å leke ved vannet som liten guttunge, med bekymrede foreldre som alltid passet på så ingenting skulle hende deres eneste sønn. Han var oppvokst ved havet, det hadde vært hans næreste og ofte eneste venn gjennom hele barndommen. Dag og natt hadde han tilbrakt sin tid på det, sommer som vinter. Han hadde aldri glemt den dagen da faren med et lurt smil om munnen hadde vist ham båten han skulle få lov til å få, en helt strøken seilbåt, som var hans, bare hans. Han var vel tretten år den gangen, og han tilbrakte hvert eneste våkne minutt i båten, som regel sov han i den også. Han hadde hatt den i mange år, og sorgen hadde vært stor og tung da den gikk rundt en stormfull dag og sank ned til bunns like ved det gamle fyret ut mot det åpne havet. Likevel, han hadde kommet over det, og nye båter hadde blitt hans. Aldri hadde han vendt havet ryggen, og aldri hadde havet vendt ryggen til ham. Hver eneste dag hadde han fått fisk, fisk som han solgte til en pris god nok til å dekke de få kostnadene han hadde.
Fortsettelse følger...
posted by liamfuglset @ 7:49 AM
1 comments
